MOOC: elsket og fryktet (1)

Nylig ble jeg invitert til en debatt om massive online open courses eller MOOCs, organisert av Norsk studentorganisasjon (NSO). Det fikk meg til å tenke litt mer på MOOCs betydning utenfor mitt eget direkte synsfelt. MOOC har nylig kommet i NTNUS søkelys med professor Arne Krokans nye undervisningsopplegg «Teknologiendring og samfunnsutvikling» som gjennomføres denne høsten for første gang. Også NTNU-ledelsen tar utviklingen på alvor, og prorektor for undervisning Berit Kjeldstad leder et nasjonalt MOOC-utvalg. Så hva er MOOC, og hvorfor er det både elsket og fryktet?

Kunnskapsdemokratisering

Gjennom utvikling av MOOCs kan universitetene bidra til demokratisering av kunnskap. Dermed er MOOC et nytt steg i en utvikling hvor oppfinnelsen av boktrykkerkunsten og internett har vært viktige milepæler. Begge to har gjort kunnskap tilgjengelig for et mye større antall mennesker enn før. Samtidig vet alle som bruker Internettet, hvor vanskelig det kan være å finne fram til relevant informasjon. Bare noen få er i stand til å utdanne seg helt på egen hånd, og alle har fordel av en tilrettelagt læringsløype. Universitetene (og lærere generelt) sikrer effektiv læring gjennom utvalg av studiemateriale, tilpasning av materialet til studentens kunnskapsnivå og strukturering av materialet i undervisningen.

Undervisningsopplegg kan utformes som MOOC og kan dermed gjøres tilgjengelig for en mye større (til og med verdensomspennende) målgruppe enn det er mulig i tradisjonell klasseromsundervisning. Spesielt i land hvor undervisningssystemet ikke er så godt utviklet eller hvor bare en liten elite har tilgang til (akademisk) undervisning, kan MOOC skape nye utdanningsmuligheter for mange mennesker. Det eksisterer stor prinsipiell enighet om at MOOCs bidrag til demokratisering av kunnskap er svært ønskelig.

The MOOC spook

MOOC blir imidlertid noen ganger oppfattet som en mulig trussel for universitetenes virksomhet. Tanken som ligger bak frykten er at fritt tilgjengelige undervisningsopplegg fra renommerte universiteter på Internettet vil minske behovet for undervisnings-personale. Hvis du kan spise undervisningens indrefilet ved M.I.T., Harvard, Stanford eller Princeton, hvorfor skulle du spise kjøttboller på NTNU? Selv om navnet MOOC uttales MUK på norsk (mekanisk utbenet kjøtt, som er av mindre bra kvalitet) er det helt klart at oppleggene vil være blant de beste.

Ingen universiteter kan unngå de eventuelle konsekvensene gjennom bare å ignorere utviklingen, og det er best å velge en mer offensiv håndtering av utfordringen. Det pedagogiske opplegget i MOOC er stort sett ikke er så forskjellig fra andre undervisningsopplegg, og trusselen er mindre enn man kunne anta: Også i dag lager faglærere undervisningsopplegg som blir lagt ut på nett, for eksempel i form av PowerPoint-presentasjoner e.l. som presenteres i klasserommet, med tilgang til pensum og oppgaver gjennom (lukkede) læringssystemer (Learning Management Systems) som itslearning eller Fronter. Undervisningsopplegg blir som oftest brukt flere ganger, gjerne med små eller større endringer for å forbedre opplegget over tid. Akkurat som andre tekniske hjelpemidler gjorde det før, kan MOOC skape nye muligheter for kvalitetsheving i undervisningen (dette kommer jeg tilbake til i en senere blogg). Budskapet er altså: Undervisningsopplegg er allerede tilgjengelig på nettet uten at dette har minsket behovet for undervisning, og det samme vil gjelde for MOOC.

I deler av verden hvor akademisk utdanning ikke er tilgjengelig for alle, er MOOC et stort skritt framover. MOOC kan tilby noen tekniske og pedagogiske løsninger på manglende interaksjon med en faglærer, men kan ikke erstatte dette behovet. Interaksjon er en viktig faktor i personlig læring, og derfor blir MOOC også i dag ofte tilbudt alene eller som en del av et undervisningsopplegg med personlig student-lærerkontakt. I slike opplegg mister kursene M-en som står for massive og O-en som står for open, fordi det ikke er mulig å gjennomføre slike undervisningsopplegg gratis og med tusener av studenter. I akademias utvikling har verken bøker, tekniske undervisningsopplegg eller MOOC minsket behovet for interaksjon med faglærere. Derfor mener jeg at MOOC heller ikke er en trussel for tradisjonell undervisning, men er en berikelse som kan støtte læringsprosessen.

Konsekvenser for undervisningspolitikk

Likevel bør vi ikke ta lett på frykten for personalpolitiske konsekvenser av innføring av MOOC, spesielt i tider hvor universitetene er under økonomisk press (selv om vi har forventninger om at presset blir mindre på grunn av valgløftene til den nye blå-blåe regjeringen). En mangel på faglig ledelse kan lett føre til at økonomisk press blir fulgt opp med sparetiltak for å bremse utgiftene. Og siden utgiftene til personale er den klart største utgiftsposten på budsjettet, er det forståelig at man gransker denne posten. På et universitet er det faglige personalet også kjernen bak framskritt i både forskning og undervisning, og innsparingen kan skade universitetenes utvikling på lang sikt.

Sparetiltak er heller ikke den eneste eller den beste måten for å få budsjettene i balanse. Universitetene bør ha sterkere fokus på mulighetene til å øke effektiviteten i undervisningen. Forbedring av gjennomstrømming og reduksjon av frafall er viktige tiltak som bringer mer penger inn i kassen, og jeg vil hevde (uten at jeg har belegg for dette) at det er nettopp dette MOOC kan bidra til gjennom mer varierte undervisningsopplegg og en heving av undervisningskvaliteten. I motsetning til sparetiltak som også rammer studentene, vil MOOC ha positive konsekvenser for studentene.

No sMOOC without a fire

MOOC har kommet for å bli. Det er viktig å avmystifisere MOOC-begrepet og ta bort frykten mange har for å miste jobben sin på grunn av MOOC. Jeg oppfordrer NTNU til å gi klart uttrykk for at ingen skal bli straffet for godt arbeid med innføring av MOOC, for å avkrefte frykten faglærere kan ha for å miste jobben. Det vil i seg selv være et viktig insentiv for MOOC-arbeid, i tillegg til kortkurs hvor fagansatte kan lære hva MOOC kan bety for faglærerens hverdag.

MOOC skjer. Verken NTNU eller andre norske universiteter kan stoppe utviklingen. For ikke å bli hengende etter i bruk av nye undervisningsmetoder (og på rankingene som universitetene mer og mer bruker til å måle sin verdi) er det viktig at universitetene tar utviklingen på alvor. Som det fremste teknisk-vitenskapelige universitetet i Norge og med mange didaktikere og pedagoger ved PLU (Program for lærerutdanning) har NTNU gode muligheter til å gå foran i en mer systematisk utvikling av nye MOOC-løsninger. Slik nyskaping betyr mer for undervisningskvaliteten enn en hvilken som helst undervisningskvalitetssikringssystemevaluering (se mitt tidligere blogginnlegg). Istedenfor brannslukking gjennom stadig vekk mer kontroll (eller mer realistisk: i tillegg til dette), bør vi fokusere på tiltak som tenner ilden. Jeg håper rektorens utlysning av 3 millioner til MOOC motiverer flere til å delta i undervisningsfornyelsen.

Reklamer

Om Jacques Koreman

Jeg er professor i fonetikk og tidligere instituttleder ved NTNU. I denne bloggen skriver jeg om universitets- og forskningspolitikk. Kreativ, konstruktiv og kritisk, sier vi ved NTNU. Til og med krakilsk, kanskje.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s